når skal jeg slutte å føle meg sånn her? jeg føler meg død innvendig. jeg har gledesmomenter hver dag, men i helhet ser jeg ingen mening. hva driver jeg med? hva om jeg alltid kommer til å føle meg sånn her? hva om jeg alltid kommer til å vente på noe annet. jeg venter og venter, jeg vet ikke på hva, men jeg ser ut til aldri å finne det. jeg dro til england for å finne det. det var ikke der. en stund var det her i norge, vi drakk vin og røyka og dreit i konsekvenser - men det er ikke nok lenger. det gjør meg ikke glad lenger. jeg vet ikke hva som gjør meg glad lenger, jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal slutte å vente. jeg vil ikke vente - hva om jeg tilbringer resten av livet mitt med å vente? jeg prøver å planlegge hva jeg skal gjøre neste år, men jeg er redd. hva om følelsen ikke går bort? hva om jeg fortsatt bare venter? hva om jeg på min videre leting etter en slutt på ventingen failer igjen, og sitter igjen med en enda verre følelse? for hver gang jeg ikke finner det, blir nederlaget større.

jeg fikk nettopp en osende følelse av at alt kommer til å gå bra, og tenkte jeg skulle skrive det ned mens det fortsatt er her. erfaringsmessig varer ikke humørsvingninger lenge (hvis det er oppturer). men ja, alt blir bra. det er veldig overfladisk, jeg vet det, men lykken min baseres på om jeg klarer prøver, om jeg mestrer ting, og om jeg føler meg fin/tynn/elsket. og akkurat nå, midt i pugging til en gigantisk biologiprøve som jeg har som veldig ambisiøse mål å få 6'er på, overveldes jeg plutselig av at alt skal gå bra. kvifor? det er nesten litt komisk. men det gir mening, det jeg pugger på. og til denne tiden i morgen er jeg ferdig med den, og kan fokusere på å få kontroll på alt annet som er ute av kontroll. jeg kan til og med trene. og til helgen skal jeg ut i den store verden, og være der en ukes tid. og jeg så meg i speilet, og synet gjorde meg ikke deprimert. herregud, hva mer kan jeg måtte ønske? alt blir bra, folkens. alt blir bra! 

tragedien ved syndefallet er ikke at mennesket ikke vet forskjellen på rett og galt, men at det velger det onde.

jeg føler meg så innestengt. det er så mye jeg må gjøre, som jeg virkelig må gjøre. hvis jeg ikke gjør det ødelegger jeg fremtiden min. jeg har så mye å gjøre, at jeg ikke føler at jeg får plass til andre ting. jeg er stengt inne i dette, og jeg kommer meg ikke ut. er det fordi jeg ikke tørr? eller er det fornuften min som sier meg at jeg virkelig ikke burde? greit nok, jeg er vinterdeppa, men det går over, jeg kan ikke ofre alt bare fordi jeg er litt vinterdeppa. men jeg er så innestengt i dette livet, jeg har så mye jeg må gjøre, jeg gjør ikke noe annet, og jeg er så sliten. jeg sitter med religionsboka og pugger. tar en pause, og stirrer ut av vinduet. jeg har faktisk ikke noe valg. hvis jeg vil oppnå disse planene mine for livet har jeg faktisk ikke noe valg. men jeg føler at jeg ikke gjør noe. inni meg skriker jeg, når jeg innser hvor stengt inne jeg er. jeg har klaustrofobi. shit. inni meg skriker jeg, utenpå later jeg som at jeg pugger. jeg må bort herfra og se ting i perspektiv. jeg må se på livet mitt fra avstand og se at det egentlig er bra, og at jeg egentlig er bortskjemt.

Hvis du elsker noe, sett det fri. Kommer det tilbake, er det ditt. Kommer det ikke, var det aldri der.


... Og kommer det tilbake, men du vil ikke ha det, så halleluja!

vet du hva jeg tror? jeg tror at det ikke er det her du vil i det hele tatt. du bare tror du vil det, fordi det virker logisk. men før eller siden kommer du til å skjønne at du tar feil. og jeg skal være her til du skjønner det. fordi du er deg. og når du ombestemmer deg, det gjør dere alle, så kan vi avslutte dette. inntil da kan vi ha det gøy. til du kommer til fornuft.