Don't you call anybody else, baby, 'cause I'm your baby still.

Jeg viste bestevennen min yndligssitatet mitt. "Jeg faila faktisk på å lese det," sa han, "etter to linjer blir alt blurry". 

Det er sånn hjernen min er, svarte jeg.

Når jeg er lei meg, setter jeg meg først for å skrive et blogginnlegg om det som plager meg. Som oftest er det for intimt og personlig og blir aldri lagt ut, bare lagret på dataen så jeg kan se tilbake på det senere, dømme meg selv på om jeg er en bra eller dårlig skribent, og om problemet mitt var forståelig eller ikke. Når det er gjort går jeg på leting etter andre folks  blogger - kanskje noen andre kan sette ord på smerten min bedre enn meg. Jeg leter og leter etter noe som kan få meg til å føle meg bedre. 
Til slutt er det bildebloggene sin tur, der finner jeg alltid noe. En eller annen mager røykende jente, røyk eller et fint sitat på en tom forlatt vegg som symboliserer - ja nettopp tomheten og forlattheten.
Når det er gjort, og jeg innser at det ikke blir bedre heller av det, tar jeg ipodden, setter meg på senga og stirrer ut av vinduet mens jeg hører på verdens mest melankolske sanger. Det hjelper ikke på tristheten, men det gjør at jeg kan smake litt mer på den, tenke over den, analysere den. 
Til slutt legger jeg meg. Intet er bedre, men jeg faller til slutt i søvn. Dagen etter tar det litt tid før tristheten dukker opp igjen, og når den gjør det forlater jeg huset så fort som mulig og lar tristheten leke litt alene. Den er så bortskjemt, tror den alltid kan få oppmerksomheten min.

Du er det vakreste jeg har sett. Du bare gjør alt annerledes. Jeg er gal, jeg vet det, men hva med deg? Hva er du? Skal vi være gale sammen?

I would call you up every saturday night, and we'd both stay out till the morning light, and we sang "here we go again". And though time goes by I will always be in a club with you in 1973.

James Blunt. 1973. Før gjorde sangen meg trist. Fordi det høres så fint ut, og fordi livet mitt ikke var sånn. Fordi i sangen høres det ut som at lykken er så enkel, at man kan være lykkelig bare ved å henge rundt å gjøre det samme hele tiden - og jeg visste at jeg ikke klarte meg med bare det. Og jeg ville ha dette, denne tiden som jeg kunne tenke tilbake på når jeg er gammel, og fortelle barnebarna mine om at "også hver uke gikk vi å gjorde det, og vi var ganske enkelt lykkelige." Men nå tror jeg jeg har det. Jeg gjør ikke særlig mye ekstraordinært med guttene i Versailles, men det er artige tider for det; selv om det eneste vi gjør er å møtes på pubben hver helg å drikke, eller henge på the tourist hele dagen å drikke kaffe.  Livet mitt er litt ensidig, men det er greit, jeg er ok med det, fordi jeg egentlig har det dritbra med å gjøre samme greie hele tiden - fordi greia er bra. Så i stad hørte jeg på 1973 av James Blunt mens jeg pleiet hangoveren, og tenkte at nå skal jeg ikke bli trist å trykke bort sangen når den kommer på, jeg skal tenke at det er mitt liv nå med mine favorittgutter i Versailles, og når jeg er gammel skal jeg fortelle barnebarna mine om disse guttene som med sin enkle simple livsgreie uten å mene det gjorde meg lykkelig. 2012.

Livet er herlig her, men må innrømmes at ukene noen ganger blir litt ensidige. Men så har jeg lært at man ikke skal sukke under stjernene over mangelen på lyse punkter i livet sitt. Og jeg har så mange stjerner! Jeg har treninga mi, jeg har fransken min som forbedrer seg, og jeg har en unge som elsker meg. Jeg har funnet igjen masse bra musikk, som gjør verden vakrere når jeg er ute å går. Jeg har han ene kompisen min som det bare funker dritbra med, og som føles ut som at jeg har kjent mye lengre enn 3 mnd. Så har jeg han nye franske vennen min som er dritkul. Disse to er ganske ansvarlige for min lykke nå om dagen. For ikke å se bort fra at jeg er omringet av pene mennesker (mannlige). I tillegg får jeg besøk av verdens beste søster snart, og skal dessuten hjem til jul veldig snart og se igjen mine kjære! Og i morgen har jeg familiedag med la famille francaise. Jeg har så mange stjerner! Og jeg sukker ikke i det hele tatt under dem. Jeg omfavner dem, og takker karma eller universet eller hvem som er ansvarlig for det, for at jeg er så heldig.

Igår hadde jeg min første freak-out for når jeg skal flytte hjem igjen. Vi satt å så på tv. Nyheter, været, litt fransk gossip, og jeg innså at jeg er i et helt annet land, med helt andre vaner og kjendiser og annet vær, og jeg tenkte at jeg bare vil bli her. Tenk når jeg ikke skal bo her mer, tenk nå jeg skal forlate de nye vennene mine, tenk når jeg ikke kan dra til Versailles på baren med den kjekke bartenderen, og tenk når jeg ikke kan utforske Paris hver helg. Og det føles faktisk skikkelig rart å dra på ferie med familien - fordi det betyr at jeg drar fra det nye hjemmet mitt. Det er litt sykt, men jeg tror jeg merker nå hvor sykt hjemme jeg er her. Igår etter middagsselskapet dreiv alle med sitt, jeg loka på rommet med musikk, chat og pakking, og det var mørkt ute, og det føltes som Norge - alt var så naturlig. Så spiste vi pizza i et bomba kjøkken, også så vi på film. Jeg er hjemme her. Herregud, jeg er så hjemme.

I haven't seen you in a while, sa den kjekke bartenderen, og jeg døde inni meg fordi han huska meg likevel. Vi stod ute å røyka og ble kjent. Mange sigg, gratis drinker og sjenerte smil senere hadde vi bytta numre og avtalt en date. Hvordan noe kan gå så sykt etter planen som dette er et mysterium for meg, men det gjorde det. Nå er jeg usikker, men jeg skal være optimist og nyte den franske drømmen så lenge den varer.
France, je t'aime

Jeg så den her et sted, også tenkte jeg at det er jo på en måte sant, noen ganger vil jeg bare legge ut om alt jeg tenker til noen. Men når vi snakker om "entire life's story", hva er det jeg ville sagt? Jeg kan fortelle det jeg tenker akkurat der og da, jeg kan fortelle min mening om noe, men hvis jeg skulle gjenfortalt livet mitt, essensen av livet mitt, hva ville jeg sagt? Hva er livshistorien min? Har jeg gjort noe ekstraordinært? Jeg føler meg ikke ekstraordinær. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt, livet mitt er vanlig. Jeg er vanlig. Jeg vil være ekstraordinær.

For å lære en fremtidsform i fransktimen igår, fikk vi oppgaven å skrive hvor vi er og hva vi gjør om ti år, 2022. Først skrev jeg det vanlige, jeg er ferdig med studie, jeg operer og lærer å bli kirurg. Så begynte jeg å tenke på om jeg har barn, og det var først da det slo meg at om ti år, så er jeg TJUENI. Shit. Også lurte jeg på om jeg tror jeg har barn da. Har jeg det? Akkurat nå, som jeg lever som en liksommamma, så er jeg IKKE ordentligmamma og ti år, thats for sure. Da jeg hadde established at jeg ikke er mor, men kanskje er gift med en kjekk engelskmann, gikk det enklere videre. Jeg bor ved havet, jeg reiser rundt i verden med den kjekke engelskmannen, osv osv osv. Så fikk jeg plutselig angst. Herregud, der satt jeg og planla hele livet mitt, og skrev ned ønskene mine for hva jeg ville at skulle skje. Hva om ikke noe av det skjer? Hva om jeg mislykkes? Jeg fikk vondt i magen, og ville bare løpe bort og gjemme meg. Drite i fremtiden, og slutte å lage planer - fordi jeg er redd. Fordi planene er så fine, og hvis det ikke skjer blir jeg lei meg. 

Jeg har tatt vare på teksten, lagt den i min boks med fine ting i. Om ti år skal jeg lese den igjen. Kanskje jeg er der jeg ville være. Kanskje ikke. Kanskje det er greit at jeg ikke er der. Kanskje jeg er lykkelig likevel.

Den uka her har faktisk vært litt slitsom. Som i, jeg har nesten fått anfall flere ganger - slitsomt med 8 personer, oppussing og hund. Men likevel får jeg hele tiden disse "jeg elsker livet mitt"-øyeblikkene. Som i dag morges. Jeg lå i senga mi, med en bitteliten hangover, og hørte på oppussingslydene. Irriterte meg over det. Men så kom jeg på at jeg hadde hatt det skikkelig fint i Versailles igår med gutta, at familien er så utrolig snill, og at jeg skal til Paris idag. Og da tenkte jeg at egentlig så har jeg alt jeg kunne bedt om. Jeg merker til og med at fransken min kommer seg, og det etter bare noen uker. Alt er tipp topp, kunne ikke vært bedre. Så heldig jeg er!

Jeg turte ikke bestille på fransk, så jeg ramset opp mojito, vodka redbull og øl på engelsk, og spurte om man kunne betale med kort. Jajaja. Hvor er du fra, spør den kjekke bartenderen. Norge. Senere går jeg ut for å bomme av noen, og der er han, så jeg spør han. Han gir meg en sigg, og fyrstikker. En sånn flat fyrstikkpakke som man får med på kjøpet noen ganger. "Keep it as a souvenir" sier han, so I did. Funny thing though, han jobber i stambaren til mine nye kompiser. Så vi ses nok igjen.

Jeg tuslet rundt i Paris' gater mens jeg ventet på de andre. Kjøpte meg et blad og en pakke sigg, og satt meg på en café og drakk kaffe, akkurat som på film. Servitøren kom bort og spurte meg hvor jeg var fra, og om jeg jobbet her osv. Jeg svarte som det var, og han spurte om jeg kjente Paris godt. Nei. Jeg kan vise deg. Ok. Jeg ga han nummeret mitt, og i det han skulle gå tok han regninga, og sa at han skulle betale. Jeg satt der litt til og leste, og da jeg skulle gå, reiste jeg meg, tok på jakka, nikka og vinka lett til servitøren. Totally casual, men also totally amazed at what had just happened. Og en ting til... faen meg flaks han betalte, den kaffeen var den dyreste kaffeen jeg noen gang har drukket.

Jeg tror liker litt å drømme om deg. På en måte betyr det at vi fortsatt er sammen, og ikke så langt unna hverandre. Og det betyr at det ikke bare er bevisstheten min som savner deg, men også underbevisstheten. Jeg vet at jeg lett kan tenke meg ut av glede, så hvis jeg savner deg i våken tilstand kan det være galskapen min som har gjort det. Men det som skjer i drømmer kan jeg ikke kontrollere. Kanskje det som skjer i en drøm på en måte er det kroppen virkelig vil - ikke det hjernen tenker, men det hjertet vil ha. Kanskje det bare er når hjernen sover at de andre delene av kroppen kan si hva de mener. Og kanskje det at jeg drømmer om deg er at de to delene av kroppen er enige. Ja, sier de, ja vi savner han. 

Idag fant jeg ut at det koseligste som finnes er å hente Lille Monsieur fra skolen. Vi går til fots, det tar bare 10 minutter, på en kjempefin vei med trær som henger over oss. Han forteller meg ting fra skolen, jeg stammer frem noen spørsmål eller noe å fortelle, og fryder meg når det var riktig nok til å være mulig å forstå. Så når vi kommer frem i gata vår, møter vi naboen med deres unger. Vi "voksne" hilser, og han blir med å leker med de barna, mens jeg går videre til huset vårt i kveldssola. Senere jobber jeg med middagen og alle ungene kommer stormende inn og tramper opp trappa. Jeg smiler for meg selv. Jeg liker meg her jeg.

Og bare sånn for å friste litt mer. I kveld skal jeg pynte meg, og dra til Versailles, hvor det er fonteneshow med musikk i hagen. Der skal jeg møte potensielle nye venner, og jeg skal kose meg. På søndag skal jeg til Paris. Hva skal du denne helgen? Hahahah, i know, now thats just rude of me. 

Jeg vil jo ikke påstå at det er bare enkelt her. Jeg snakker fortsatt ikke fransk, og det gjør stort sett alt ganske komplisert. Men likevel har jeg ikke et snev av anger i meg for at jeg valgte å dra hit. Da jeg skulle bestemme meg var det ganske mye frem og tilbake. Spesielt siden jeg har hatt en litt dårlig opplevelse med sånne utenlandsgreier før. Men av en eller annen grunn bestemte jeg meg en dag, ba min søster om mail-adressen, og skrev en mail. Og dermed var det gjort. Og enda godt er det. Jeg har det ikke alltid bra - og det sier jeg selv om jeg bare har vært her en uke. Det er vanskelig og frustrerende å passe på et barn når man ikke helt forstår hverandre - frustrerende for begge parter. Og det er vanskelig å tilpasse seg en familie. Ofte sitter jeg bare å hører på dem snakke, og tenker for meg selv "i dont know what the fuck they're talking about". Men likevel, jeg hører på, og når jeg leser ting, eller bemerker forskjeller fra fransk til norsk, så merker jeg at jeg gleder meg, jeg gleder meg stort til dette året. Jeg gleder meg til å lære språket, dette vakre språket. Gleder meg til å walk around the streets of Paris, og tenke at det er hjemme. Og tenk når jeg faktisk kan uttrykke meg på et helt annet språk! Tenk når jeg kan kommunisere med alle andre her. Tenk når jeg med min språkkunnskap kan sjekke opp hver eneste kjekke franksmann med hipsterbriller og sigg i munnen. Åh, jeg gleder meg stort! 

Så derfor driter jeg i at jeg noen ganger ikke helt hva faen jeg driver med. Jeg tenker at det blir bra snart, og jeg er glad for at jeg er her. Og dessuten, når jeg er litt frustrert, kommer som regel lille monsieur og ber meg leke med han. Også drar han meg med opp, og på vei snur han seg, tar hendene mine og drar meg ned og kysser meg på kinnet, ser på meg med de store, søte brune øynene sine og ler, og drar meg videre. Og da blir egentlig alt bra igjen.

Frankrike, å, Frankrike. Det er ikke til å fatte at jeg er her. Heller ikke at jeg har det bra, selv om jeg ikke kan prate. Det er helt utrolig hvor fort jeg fikk en snikende følelse av å føle meg hjemme. Det tok en eneste dag, faktisk. Familien ga meg ting å gjøre med en gang, stolte blindt på meg, og lar meg være selvstendig. I morgen får jeg bilen min, så jeg antar at alt er virkelig i gang da. Det eneste som mangler er at jeg presser ut noen franske setninger selv, ikke bare "oui". Men sånn ærlig talt, jeg er ikke redd. Det er kjempemorsomt at jeg bor her uten å snakke, og at jeg leker med lille monsieur, og det ser ut til at han har det gøy, selv når vi ikke prater. Mennesker altså, vi er litt utrolige. Og det er litt utrolig at jeg, lille Sol, nok en gang befinner meg i et fremmed land, på jakt etter eventyr. Så heldig jeg er, egentlig.

"kom låt oss gå härifrån, låt oss resa någonstans, resa långt härifrån. låt oss bli dom som försvann."

Nå skal jeg snart flytte til Paris. Run away to Paris. Starte på nytt der. Igjen. Prøve å finne det jeg leter etter - som jeg ikke vet hva er. Jeg blir så rastløs når jeg er på samme sted lenge, og jeg føler at rutiner fanger meg. Så etter ett år hjemme, er det på tide å dra ut igjen. Føler meg som en fugl i et bur. Jeg lurer på om denne jakten etter det ukjente skal pågå hele livet mitt. Hva gjør jeg da?

I missed you even when I was with you. Thats been my problem; I miss what I already have, and I surround myself with things that are missing.
- Jonathan Safran Foer

to år. to år venta jeg på deg. to lange år, to år med masse annet som har skjedd, og perioder hvor jeg ikke har tenkt på deg i det hele tatt, men etter to år, ja, etter to år fikk jeg deg endelig. og det var herlig - det var riktig, og jeg skal leve på de minnene lenge. først vil de få meg til å gråte, en ganske god stund faktisk, men en gang, til høsten kanskje, når jeg er i frankrike og begynner å vokse som person igjen, da skal minnen bare få meg til å smile, og jeg kommer ikke til å gråte av tanken på det jeg ikke har, men smile av tanken på det jeg hadde. og kanskje en dag, kanskje jeg får det igjen. uansett, så skal jeg aldri glemme deg. aldri. jeg lover. 

vi bare satt å chilla. alle prata, jeg så ut av vinduet. tenkte på ting. ville ikke egentlig være der, og ville ikke egentlig bort. så jeg ble sittende, selv om det gjorde vondt. tankene ble mange, og raske, og jeg følte en trang til å skrike, eller løpe, eller gråte, eller le. jeg vet ikke. noe. ikke bare sitte der. det var klaustrofobi på grunn av egne tanker. ingen sin skyld utenom min egen. men jeg kunne ikke løpe av gårde, eller bryte ut i gråt. så jeg pustet dypt, stirret ut av vinduet, vek blikk fra de andre, og venta på at det skulle gå over. krise avverget, tenkte jeg da det ble bedre. for nå, hvertfall.

jeg lurer på om noen noen gang har vært gal etter meg. jeg er gal etter folk hele tiden. tenker bare på dem, snakker om dem, er generelt kvalmende irriterende, fordi jeg er GAL etter dem. jeg lurer på om jeg noen gang har fått noen til å bli gal, fordi JEG faktisk er så ufattelig fantastisk. jeg håper det, men jeg kan egentlig ikke se det for meg. kanskje det bare er jeg som blir gal uansett, og resten av den menneskelige befolkning er litt mer siviliserte om det. det er litt usannsynlig, men jeg tror kanskje det. for ingen andre virker gale på samme måte som meg. de kan da umulig være så gode skuespillere? kan noen please tenke på meg?

jeg gleder meg til i morgen. da blir jeg ferdig med skriftlig eksamen, og søstra mi kommer hjem. jeg gleder meg til onsdag, for da skal jeg møte en gammel venninne, også skal jeg til Oslo og være glad. jeg gleder meg til lørdag, da skal jeg på fest. jeg gleder meg til bursdagen min. jeg gleder meg til Spania. jeg gleder meg til kent-konsert! jeg gleder meg til Frankrike. så hvorfor i helvete føler jeg meg ikke glad da?!

jeg har hørt at når man møter på en krise, eller et problem, så klipper man av seg håret. på kort sikt hjelper det tror jeg. det, og farge det. man klipper liksom av alt det man ikke vil ha noe å gjøre med mer, og kamuflerer det man vil ha igjen. en liten stund så tenker man at det er nok. en liten stund er godt nok, vi må ikke tenke så langt frem hele tiden. det har jeg også hørt et sted.

I need to sort my life out. 


Alt er kaos igjen. Jeg vet ikke helt hva som er galt, men jeg må ha forandringer, og slik det er nå vil jeg ikke lengre. I morgen skal jeg ta meg sammen. 

When you give half of you, I want all of you.

Idag er alle på tryvann og fester. jeg er økonomisk og har ikke billett. jeg må innrømme at da jeg så alle statusene på facebook om alle som skulle dit, så følte jeg meg litt utafor. men vet du hva? jeg gjorde bare masse avslappende ting hele dagen. jeg har hørt på billie holiday og melissa horn, og bakt kake. jeg har spilt masse sims, og jeg har sett på nesten en hel sesong med privat practice. lite produktivt, jeg vet, men ærlig talt, etter en uke med helt jævlig tentamenstress var det  utrolig deilig. og nå, klokken snart 12 på natta, snart klar til å legge meg, er jeg ganske så fornøyd med at jeg ikke vasser rundt i gjørma og er driting. jeg skal snart legge meg i min varme myke seng.

nattakyss fra russ2012 lizm!

når jeg begynner å tenke på deg, så prøver jeg å ikke fortelle det til noen, og vente til det går over. hvis jeg ikke har kommunikasjonsmidler i nærheten går det bra. jeg kan ligge å høre på musikk og vente til det er borte. noen ganger lurer jeg på om jeg VIL at det skal gå bort. jeg tror det. ja. nei. ja. nei... fuck

når skal jeg slutte å føle meg sånn her? jeg føler meg død innvendig. jeg har gledesmomenter hver dag, men i helhet ser jeg ingen mening. hva driver jeg med? hva om jeg alltid kommer til å føle meg sånn her? hva om jeg alltid kommer til å vente på noe annet. jeg venter og venter, jeg vet ikke på hva, men jeg ser ut til aldri å finne det. jeg dro til england for å finne det. det var ikke der. en stund var det her i norge, vi drakk vin og røyka og dreit i konsekvenser - men det er ikke nok lenger. det gjør meg ikke glad lenger. jeg vet ikke hva som gjør meg glad lenger, jeg vet ikke hva som skal til for at jeg skal slutte å vente. jeg vil ikke vente - hva om jeg tilbringer resten av livet mitt med å vente? jeg prøver å planlegge hva jeg skal gjøre neste år, men jeg er redd. hva om følelsen ikke går bort? hva om jeg fortsatt bare venter? hva om jeg på min videre leting etter en slutt på ventingen failer igjen, og sitter igjen med en enda verre følelse? for hver gang jeg ikke finner det, blir nederlaget større.

jeg fikk nettopp en osende følelse av at alt kommer til å gå bra, og tenkte jeg skulle skrive det ned mens det fortsatt er her. erfaringsmessig varer ikke humørsvingninger lenge (hvis det er oppturer). men ja, alt blir bra. det er veldig overfladisk, jeg vet det, men lykken min baseres på om jeg klarer prøver, om jeg mestrer ting, og om jeg føler meg fin/tynn/elsket. og akkurat nå, midt i pugging til en gigantisk biologiprøve som jeg har som veldig ambisiøse mål å få 6'er på, overveldes jeg plutselig av at alt skal gå bra. kvifor? det er nesten litt komisk. men det gir mening, det jeg pugger på. og til denne tiden i morgen er jeg ferdig med den, og kan fokusere på å få kontroll på alt annet som er ute av kontroll. jeg kan til og med trene. og til helgen skal jeg ut i den store verden, og være der en ukes tid. og jeg så meg i speilet, og synet gjorde meg ikke deprimert. herregud, hva mer kan jeg måtte ønske? alt blir bra, folkens. alt blir bra! 

tragedien ved syndefallet er ikke at mennesket ikke vet forskjellen på rett og galt, men at det velger det onde.

jeg føler meg så innestengt. det er så mye jeg må gjøre, som jeg virkelig må gjøre. hvis jeg ikke gjør det ødelegger jeg fremtiden min. jeg har så mye å gjøre, at jeg ikke føler at jeg får plass til andre ting. jeg er stengt inne i dette, og jeg kommer meg ikke ut. er det fordi jeg ikke tørr? eller er det fornuften min som sier meg at jeg virkelig ikke burde? greit nok, jeg er vinterdeppa, men det går over, jeg kan ikke ofre alt bare fordi jeg er litt vinterdeppa. men jeg er så innestengt i dette livet, jeg har så mye jeg må gjøre, jeg gjør ikke noe annet, og jeg er så sliten. jeg sitter med religionsboka og pugger. tar en pause, og stirrer ut av vinduet. jeg har faktisk ikke noe valg. hvis jeg vil oppnå disse planene mine for livet har jeg faktisk ikke noe valg. men jeg føler at jeg ikke gjør noe. inni meg skriker jeg, når jeg innser hvor stengt inne jeg er. jeg har klaustrofobi. shit. inni meg skriker jeg, utenpå later jeg som at jeg pugger. jeg må bort herfra og se ting i perspektiv. jeg må se på livet mitt fra avstand og se at det egentlig er bra, og at jeg egentlig er bortskjemt.

Hvis du elsker noe, sett det fri. Kommer det tilbake, er det ditt. Kommer det ikke, var det aldri der.


... Og kommer det tilbake, men du vil ikke ha det, så halleluja!

vet du hva jeg tror? jeg tror at det ikke er det her du vil i det hele tatt. du bare tror du vil det, fordi det virker logisk. men før eller siden kommer du til å skjønne at du tar feil. og jeg skal være her til du skjønner det. fordi du er deg. og når du ombestemmer deg, det gjør dere alle, så kan vi avslutte dette. inntil da kan vi ha det gøy. til du kommer til fornuft. 

i england en gang skulle jeg til newcastle. jeg gikk langs veien til bussen, glad for endelig å ha forlatt huset, og for at jeg nå skulle ha 6 timer hvor jeg kunne glemme bekymringene litt. bak meg så jeg bussen komme, så jeg småjogga til bussholdeplassen. noen andre stod allerede der, så de forsinket bussen litt, og små-andpusten hoppa jeg inn og viste frem billetten min til den kjekke busssjåføren. han så på den, og smilte sjarmerende til meg


"i wouldnt have left you, by the way" sa han. 


dette er over ett år siden nå, og jeg husker det enda. jeg aner ikke hvordan han så ut, men han var fin, og han made my day. ved å si de ordene. jeg kom på de idag, og ble glad igjen. noen ting bare slutter ikke å være fine.

hun forteller meg masse fint, og jeg sier at det er bra, og å så søtt! så spør hun "og hvordan var dagen din?" ja hvordan var dagen min? "jeg har fortsatt PMS sier jeg" og holder fast ved at det er derfor jeg er så rar nå. det må jo være det. "men det var fint da jeg skulka siste halvtime av skolen for å gå å drikke kaffe og ta en røyk med synne." 

"jeg mista en øyevipp i stad, og la den på fingeren min for å blåse den bort og ønske meg noe. jeg satt i klarposisjon til å blåse, men kunne ikke. kom ikke på noe. deg? jeg kan ikke endre noe på de 2 månedene til jeg er hjemme. en bra sommer? det får vi uansett. og det er opp til oss, ikke øyevippen min. en eller annen dude, da? det er ingen. jeg har det greit uten. til slutt klinte jeg øyevippen i lakenet og la meg i stede."

det er så deilig å gå rett inn i livet til mennesker som har kontroll. å plutselig befinne seg i huset til en venninne der alt og alle er i harmoni. der alle har rutinene sine, de gjør det de vil gjøre, de koser seg sammen, og alt er fint. jeg ser på foreldrene, og det er så harmonisk. de har bygget et liv, de har et hus, de har penger, de har et liv de har bygget, det er deres stolthet, og de har penger og de bruker de på det som gjør dem fornøyde. de har liksom funnet sin plass i universet, og svever på sin egen lille sky i universet. de har funnet sin sky. 


jeg tenker at jeg ikke har funnet min sky. jeg aner ikke hvor jeg hører til, og hva det er meningen at jeg skal gjøre. jeg vet ikke hva som gjør at jeg er i harmoni. jeg er ikke i harmoni egentlig. kanskje det ikke er meningen at jeg skal være det - jeg tror ikke det. jeg tror til og med at jeg liker å ikke være i harmoni, fordi det er mye mer spennende å ikke være det. men noen ganger, noen ganger er det deilig å spasere inn i skyen til noen andre, se harmonien, se det som kanskje venter meg når jeg blir lei av kaos, og se at man finner sin plass. alle hører til et sted i universet, og en gang finner man kanskje den plassen, og da blir alt harmonisk. 

er det ikke dumt når man gir faen i alt? når alt er irriterende, og man driter så langt i alt, at man ikke en gang gidder å være snill. er det ikke dumt når man ikke vil smile, fordi man ikke har noen grunn til å smile? er det ikke dumt når man ler så mye tom latter, at ansiktet låser seg i denne latteren, og smilet begynner å skjelve, og du blir redd for at om noen får sekunder kommer du ikke til å kunne holde fasaden lenger, og tårene kommer til å trille? du tenker på alt som har skjedd, og alt som aldri kommer til å skje igjen, og smilet stivner, og du tenker. du tenker, og inni deg gråter du, og utenpå smiler du. hvorfor gråter du? 

hvorfor gråter du?

det var så skjørt. som om en hver bevegelse jeg gjorde kunne knuse det. jeg visste ikke hva som var verst: prøve å dytte, eller prøve å dra. alt var ødeleggende. til og med ingen aksjon i det hele tatt var ødeleggende. jeg dyttet og dro, og bare stod der, og så på alt falle fra hverandre. så på ødeleggelsen jeg ikke kunne stoppe. 

det er rart hvordan vi mennesker kan tilpasse oss egentlig. jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet. det er iskaldt. det er masse snø. egentlig helt umenneskelige tilstander. likevel: life goes on. en snømåker kjører forbi og måker bort snøen fra et fortau. her kan folk til tross for snøen da sykle til jobb igjen. snøfnuggene faller fra himmelen så tett at man tenker at himmelen er i ferd med å bryte sammen og ta livet av oss alle. men vi fortsetter bare livet som om ingenting har skjedd. 


vi står midt i snøstormen. dekket av snø alle sammen, en sigg i hånda. vi ler. tre snømenn som på død og liv skal få kreft. vi er enige om at tilstandene burde bli sett på som en naturkatastrofe. 


det som er enda merkeligere, er at det ikke bare er noen få spesielt interesserte som tilpasser seg og bestemmer seg for å bo i slike forhold. vi er en hel nasjon! millioner av mennesker som bare biter tennene sammen og godtar værforholdene. eller ikke det en gang! vi bemerker det ikke en gang. "minus femten grader idag ja. jaja. hva skal jeg spise til frokost tro?" til og med de som ikke liker det, blir værende. noe holder oss her. jeg antar det det vel blir slik etter atten år. uansett hvor teit halvparten av det virker, er det hjemme. det er ikke mye, men det er hjemme. 

en liten sigarett. en sigg. en røyk. a tab. shmøg. dreper oss. men faen eller, når man sitter i timen, og den forferdelige følelsen av håpløshet kommer skyllende over en, og når man tenker at man ikke vil være der, men vil langt langt bort, da er det digg. og kanskje det da egentlig redder oss? kanskje vi hadde dødd av den forferdelige følelsen hvis vi ikke hadde tatt den siggen. så da kanskje siggen redder oss. la oss si det sånn. ignorance is bliss, og jeg vil ikke se sannheten i øynene og innrømme at jeg er svak. jeg redder meg selv. fra håpløshet. med siggen.