jeg føler meg så innestengt. det er så mye jeg må gjøre, som jeg virkelig må gjøre. hvis jeg ikke gjør det ødelegger jeg fremtiden min. jeg har så mye å gjøre, at jeg ikke føler at jeg får plass til andre ting. jeg er stengt inne i dette, og jeg kommer meg ikke ut. er det fordi jeg ikke tørr? eller er det fornuften min som sier meg at jeg virkelig ikke burde? greit nok, jeg er vinterdeppa, men det går over, jeg kan ikke ofre alt bare fordi jeg er litt vinterdeppa. men jeg er så innestengt i dette livet, jeg har så mye jeg må gjøre, jeg gjør ikke noe annet, og jeg er så sliten. jeg sitter med religionsboka og pugger. tar en pause, og stirrer ut av vinduet. jeg har faktisk ikke noe valg. hvis jeg vil oppnå disse planene mine for livet har jeg faktisk ikke noe valg. men jeg føler at jeg ikke gjør noe. inni meg skriker jeg, når jeg innser hvor stengt inne jeg er. jeg har klaustrofobi. shit. inni meg skriker jeg, utenpå later jeg som at jeg pugger. jeg må bort herfra og se ting i perspektiv. jeg må se på livet mitt fra avstand og se at det egentlig er bra, og at jeg egentlig er bortskjemt.