French men do have something different to them than other men. For one they have absolutely no problem asking you for your number in a toilet where all you did was smile to each other awkwardly. They also still expect that number even though they are laughed in their face over the request. It's silly, but it's amusing how little bounderies they seem to have.
There is of course also those who at least seem more like gentlemen. The ones that tell you you're beautiful, talk a bit, and then subtly ask for your number, or ask you to come out that night. That's a bit nicer, makes you feel more special. There is also something about their whole being that makes you feel like they've known you forever. Their confidence and, lets face it, desire, makes them the little puppy a woman wants, and with their soft voices they slowly make you fall for it. Salut Sol; long look with beautiful eyes. A ce soir Sol; a bise a bit longer than necessary followed by another too long look. 
They are like their own species. In any other country I've been in it's never been like it. Too shy or too blunt is the problem there. But not here, oh no. The men have made it an art to get laid, and as a stranger to this elegant form of chase, I play along, I let them whisper their words, and look back when their eyes meet mine. 

Søndag kveld og jeg lå på senga og døde. Ingen grunn til egentlig å være trøtt, men der lå jeg og frøs og var i halvsøvne. Men ingen grad av trøtthet kunne stoppe meg fra å dra ut likevel. Søstra til en av gutta var kommet, og vi skulle til pubben - like every other fucking day - og spise og drikke. Så jeg kjempet meg opp, klarerte det med madame, gjorde meg klar og kjørte til Versailles.
Hutrende gikk jeg fra bilen, i vente om å komme inn i den varme, kjente kjære baren min, hvor jeg ble hilst velkommen med en bise fra én bartender og et "hva vil du ha? Leffe?" fra en annen. Ganske fornøyd satt jeg ved baren alene og venta på de andre. Ca va spørr han ene når han går forbi. Ja, visst faen. Ca va.

Jeg liker at han snakker fransk. Jeg liker at han har tålmodighet med min fransk. Jeg liker at han røyker. Jeg liker at han har skikkelig fine brune øyne. Jeg liker tattoveringa hans. Jeg liker at han kaller meg Sol. Jeg liker at han aldri sender smileyer, bortsett fra når de blunker.

Jeg tror dette er litt grotesk, men tanken slo meg da jeg løp over en gate på rødt lys en kveld forrige uke. Det var ingen biler i nærmeste omkrets, men tanken streifet fortsatt hjernen at hva om jeg ble påkjørt. På samme måte som hun i "One day". Som bare sykler over en gate, også BOM. Død. 

Og jeg vet at dette er grotesk, men er ikke det en mye bedre måte å dø på? Plutselig og uten forvarsel? Man kan gå fra å være verdens lykkeligste person til død. Og ja, det er trist og bare bli tatt fra verden, og ikke kunne nyte lykken, men det skjer så fort at du ikke vet det. Du merker ikke smerten og skuffelsen for at lykken er over. Du bare er lykkelig, også er du borte.

Jeg tror alle har en person i livet de aldri helt kom seg over. En person som alle andre personer sammenlignes med. En person som, selv om man er over han, er den man savner når man føler seg ensom. En person som, selv om man egentlig nesten aldri tenker på han, man ville tatt tilbake uten å nøle hvis man hadde sjansen.

Kjære gud, gi med den sjansen. 

Don't you call anybody else, baby, 'cause I'm your baby still.

Jeg viste bestevennen min yndligssitatet mitt. "Jeg faila faktisk på å lese det," sa han, "etter to linjer blir alt blurry". 

Det er sånn hjernen min er, svarte jeg.