For å lære en fremtidsform i fransktimen igår, fikk vi oppgaven å skrive hvor vi er og hva vi gjør om ti år, 2022. Først skrev jeg det vanlige, jeg er ferdig med studie, jeg operer og lærer å bli kirurg. Så begynte jeg å tenke på om jeg har barn, og det var først da det slo meg at om ti år, så er jeg TJUENI. Shit. Også lurte jeg på om jeg tror jeg har barn da. Har jeg det? Akkurat nå, som jeg lever som en liksommamma, så er jeg IKKE ordentligmamma og ti år, thats for sure. Da jeg hadde established at jeg ikke er mor, men kanskje er gift med en kjekk engelskmann, gikk det enklere videre. Jeg bor ved havet, jeg reiser rundt i verden med den kjekke engelskmannen, osv osv osv. Så fikk jeg plutselig angst. Herregud, der satt jeg og planla hele livet mitt, og skrev ned ønskene mine for hva jeg ville at skulle skje. Hva om ikke noe av det skjer? Hva om jeg mislykkes? Jeg fikk vondt i magen, og ville bare løpe bort og gjemme meg. Drite i fremtiden, og slutte å lage planer - fordi jeg er redd. Fordi planene er så fine, og hvis det ikke skjer blir jeg lei meg. 

Jeg har tatt vare på teksten, lagt den i min boks med fine ting i. Om ti år skal jeg lese den igjen. Kanskje jeg er der jeg ville være. Kanskje ikke. Kanskje det er greit at jeg ikke er der. Kanskje jeg er lykkelig likevel.