Igår hadde jeg min første freak-out for når jeg skal flytte hjem igjen. Vi satt å så på tv. Nyheter, været, litt fransk gossip, og jeg innså at jeg er i et helt annet land, med helt andre vaner og kjendiser og annet vær, og jeg tenkte at jeg bare vil bli her. Tenk når jeg ikke skal bo her mer, tenk nå jeg skal forlate de nye vennene mine, tenk når jeg ikke kan dra til Versailles på baren med den kjekke bartenderen, og tenk når jeg ikke kan utforske Paris hver helg. Og det føles faktisk skikkelig rart å dra på ferie med familien - fordi det betyr at jeg drar fra det nye hjemmet mitt. Det er litt sykt, men jeg tror jeg merker nå hvor sykt hjemme jeg er her. Igår etter middagsselskapet dreiv alle med sitt, jeg loka på rommet med musikk, chat og pakking, og det var mørkt ute, og det føltes som Norge - alt var så naturlig. Så spiste vi pizza i et bomba kjøkken, også så vi på film. Jeg er hjemme her. Herregud, jeg er så hjemme.