Når jeg er lei meg, setter jeg meg først for å skrive et blogginnlegg om det som plager meg. Som oftest er det for intimt og personlig og blir aldri lagt ut, bare lagret på dataen så jeg kan se tilbake på det senere, dømme meg selv på om jeg er en bra eller dårlig skribent, og om problemet mitt var forståelig eller ikke. Når det er gjort går jeg på leting etter andre folks  blogger - kanskje noen andre kan sette ord på smerten min bedre enn meg. Jeg leter og leter etter noe som kan få meg til å føle meg bedre. 
Til slutt er det bildebloggene sin tur, der finner jeg alltid noe. En eller annen mager røykende jente, røyk eller et fint sitat på en tom forlatt vegg som symboliserer - ja nettopp tomheten og forlattheten.
Når det er gjort, og jeg innser at det ikke blir bedre heller av det, tar jeg ipodden, setter meg på senga og stirrer ut av vinduet mens jeg hører på verdens mest melankolske sanger. Det hjelper ikke på tristheten, men det gjør at jeg kan smake litt mer på den, tenke over den, analysere den. 
Til slutt legger jeg meg. Intet er bedre, men jeg faller til slutt i søvn. Dagen etter tar det litt tid før tristheten dukker opp igjen, og når den gjør det forlater jeg huset så fort som mulig og lar tristheten leke litt alene. Den er så bortskjemt, tror den alltid kan få oppmerksomheten min.