I would call you up every saturday night, and we'd both stay out till the morning light, and we sang "here we go again". And though time goes by I will always be in a club with you in 1973.

James Blunt. 1973. Før gjorde sangen meg trist. Fordi det høres så fint ut, og fordi livet mitt ikke var sånn. Fordi i sangen høres det ut som at lykken er så enkel, at man kan være lykkelig bare ved å henge rundt å gjøre det samme hele tiden - og jeg visste at jeg ikke klarte meg med bare det. Og jeg ville ha dette, denne tiden som jeg kunne tenke tilbake på når jeg er gammel, og fortelle barnebarna mine om at "også hver uke gikk vi å gjorde det, og vi var ganske enkelt lykkelige." Men nå tror jeg jeg har det. Jeg gjør ikke særlig mye ekstraordinært med guttene i Versailles, men det er artige tider for det; selv om det eneste vi gjør er å møtes på pubben hver helg å drikke, eller henge på the tourist hele dagen å drikke kaffe.  Livet mitt er litt ensidig, men det er greit, jeg er ok med det, fordi jeg egentlig har det dritbra med å gjøre samme greie hele tiden - fordi greia er bra. Så i stad hørte jeg på 1973 av James Blunt mens jeg pleiet hangoveren, og tenkte at nå skal jeg ikke bli trist å trykke bort sangen når den kommer på, jeg skal tenke at det er mitt liv nå med mine favorittgutter i Versailles, og når jeg er gammel skal jeg fortelle barnebarna mine om disse guttene som med sin enkle simple livsgreie uten å mene det gjorde meg lykkelig. 2012.