det er rart hvordan vi mennesker kan tilpasse oss egentlig. jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet. det er iskaldt. det er masse snø. egentlig helt umenneskelige tilstander. likevel: life goes on. en snømåker kjører forbi og måker bort snøen fra et fortau. her kan folk til tross for snøen da sykle til jobb igjen. snøfnuggene faller fra himmelen så tett at man tenker at himmelen er i ferd med å bryte sammen og ta livet av oss alle. men vi fortsetter bare livet som om ingenting har skjedd. 


vi står midt i snøstormen. dekket av snø alle sammen, en sigg i hånda. vi ler. tre snømenn som på død og liv skal få kreft. vi er enige om at tilstandene burde bli sett på som en naturkatastrofe. 


det som er enda merkeligere, er at det ikke bare er noen få spesielt interesserte som tilpasser seg og bestemmer seg for å bo i slike forhold. vi er en hel nasjon! millioner av mennesker som bare biter tennene sammen og godtar værforholdene. eller ikke det en gang! vi bemerker det ikke en gang. "minus femten grader idag ja. jaja. hva skal jeg spise til frokost tro?" til og med de som ikke liker det, blir værende. noe holder oss her. jeg antar det det vel blir slik etter atten år. uansett hvor teit halvparten av det virker, er det hjemme. det er ikke mye, men det er hjemme.