vi bare satt å chilla. alle prata, jeg så ut av vinduet. tenkte på ting. ville ikke egentlig være der, og ville ikke egentlig bort. så jeg ble sittende, selv om det gjorde vondt. tankene ble mange, og raske, og jeg følte en trang til å skrike, eller løpe, eller gråte, eller le. jeg vet ikke. noe. ikke bare sitte der. det var klaustrofobi på grunn av egne tanker. ingen sin skyld utenom min egen. men jeg kunne ikke løpe av gårde, eller bryte ut i gråt. så jeg pustet dypt, stirret ut av vinduet, vek blikk fra de andre, og venta på at det skulle gå over. krise avverget, tenkte jeg da det ble bedre. for nå, hvertfall.