Jeg vil jo ikke påstå at det er bare enkelt her. Jeg snakker fortsatt ikke fransk, og det gjør stort sett alt ganske komplisert. Men likevel har jeg ikke et snev av anger i meg for at jeg valgte å dra hit. Da jeg skulle bestemme meg var det ganske mye frem og tilbake. Spesielt siden jeg har hatt en litt dårlig opplevelse med sånne utenlandsgreier før. Men av en eller annen grunn bestemte jeg meg en dag, ba min søster om mail-adressen, og skrev en mail. Og dermed var det gjort. Og enda godt er det. Jeg har det ikke alltid bra - og det sier jeg selv om jeg bare har vært her en uke. Det er vanskelig og frustrerende å passe på et barn når man ikke helt forstår hverandre - frustrerende for begge parter. Og det er vanskelig å tilpasse seg en familie. Ofte sitter jeg bare å hører på dem snakke, og tenker for meg selv "i dont know what the fuck they're talking about". Men likevel, jeg hører på, og når jeg leser ting, eller bemerker forskjeller fra fransk til norsk, så merker jeg at jeg gleder meg, jeg gleder meg stort til dette året. Jeg gleder meg til å lære språket, dette vakre språket. Gleder meg til å walk around the streets of Paris, og tenke at det er hjemme. Og tenk når jeg faktisk kan uttrykke meg på et helt annet språk! Tenk når jeg kan kommunisere med alle andre her. Tenk når jeg med min språkkunnskap kan sjekke opp hver eneste kjekke franksmann med hipsterbriller og sigg i munnen. Åh, jeg gleder meg stort! 

Så derfor driter jeg i at jeg noen ganger ikke helt hva faen jeg driver med. Jeg tenker at det blir bra snart, og jeg er glad for at jeg er her. Og dessuten, når jeg er litt frustrert, kommer som regel lille monsieur og ber meg leke med han. Også drar han meg med opp, og på vei snur han seg, tar hendene mine og drar meg ned og kysser meg på kinnet, ser på meg med de store, søte brune øynene sine og ler, og drar meg videre. Og da blir egentlig alt bra igjen.