vi bare satt å chilla. alle prata, jeg så ut av vinduet. tenkte på ting. ville ikke egentlig være der, og ville ikke egentlig bort. så jeg ble sittende, selv om det gjorde vondt. tankene ble mange, og raske, og jeg følte en trang til å skrike, eller løpe, eller gråte, eller le. jeg vet ikke. noe. ikke bare sitte der. det var klaustrofobi på grunn av egne tanker. ingen sin skyld utenom min egen. men jeg kunne ikke løpe av gårde, eller bryte ut i gråt. så jeg pustet dypt, stirret ut av vinduet, vek blikk fra de andre, og venta på at det skulle gå over. krise avverget, tenkte jeg da det ble bedre. for nå, hvertfall.

jeg lurer på om noen noen gang har vært gal etter meg. jeg er gal etter folk hele tiden. tenker bare på dem, snakker om dem, er generelt kvalmende irriterende, fordi jeg er GAL etter dem. jeg lurer på om jeg noen gang har fått noen til å bli gal, fordi JEG faktisk er så ufattelig fantastisk. jeg håper det, men jeg kan egentlig ikke se det for meg. kanskje det bare er jeg som blir gal uansett, og resten av den menneskelige befolkning er litt mer siviliserte om det. det er litt usannsynlig, men jeg tror kanskje det. for ingen andre virker gale på samme måte som meg. de kan da umulig være så gode skuespillere? kan noen please tenke på meg?

jeg gleder meg til i morgen. da blir jeg ferdig med skriftlig eksamen, og søstra mi kommer hjem. jeg gleder meg til onsdag, for da skal jeg møte en gammel venninne, også skal jeg til Oslo og være glad. jeg gleder meg til lørdag, da skal jeg på fest. jeg gleder meg til bursdagen min. jeg gleder meg til Spania. jeg gleder meg til kent-konsert! jeg gleder meg til Frankrike. så hvorfor i helvete føler jeg meg ikke glad da?!