Jeg turte ikke bestille på fransk, så jeg ramset opp mojito, vodka redbull og øl på engelsk, og spurte om man kunne betale med kort. Jajaja. Hvor er du fra, spør den kjekke bartenderen. Norge. Senere går jeg ut for å bomme av noen, og der er han, så jeg spør han. Han gir meg en sigg, og fyrstikker. En sånn flat fyrstikkpakke som man får med på kjøpet noen ganger. "Keep it as a souvenir" sier han, so I did. Funny thing though, han jobber i stambaren til mine nye kompiser. Så vi ses nok igjen.

Jeg tuslet rundt i Paris' gater mens jeg ventet på de andre. Kjøpte meg et blad og en pakke sigg, og satt meg på en café og drakk kaffe, akkurat som på film. Servitøren kom bort og spurte meg hvor jeg var fra, og om jeg jobbet her osv. Jeg svarte som det var, og han spurte om jeg kjente Paris godt. Nei. Jeg kan vise deg. Ok. Jeg ga han nummeret mitt, og i det han skulle gå tok han regninga, og sa at han skulle betale. Jeg satt der litt til og leste, og da jeg skulle gå, reiste jeg meg, tok på jakka, nikka og vinka lett til servitøren. Totally casual, men also totally amazed at what had just happened. Og en ting til... faen meg flaks han betalte, den kaffeen var den dyreste kaffeen jeg noen gang har drukket.

Jeg tror liker litt å drømme om deg. På en måte betyr det at vi fortsatt er sammen, og ikke så langt unna hverandre. Og det betyr at det ikke bare er bevisstheten min som savner deg, men også underbevisstheten. Jeg vet at jeg lett kan tenke meg ut av glede, så hvis jeg savner deg i våken tilstand kan det være galskapen min som har gjort det. Men det som skjer i drømmer kan jeg ikke kontrollere. Kanskje det som skjer i en drøm på en måte er det kroppen virkelig vil - ikke det hjernen tenker, men det hjertet vil ha. Kanskje det bare er når hjernen sover at de andre delene av kroppen kan si hva de mener. Og kanskje det at jeg drømmer om deg er at de to delene av kroppen er enige. Ja, sier de, ja vi savner han. 

Idag fant jeg ut at det koseligste som finnes er å hente Lille Monsieur fra skolen. Vi går til fots, det tar bare 10 minutter, på en kjempefin vei med trær som henger over oss. Han forteller meg ting fra skolen, jeg stammer frem noen spørsmål eller noe å fortelle, og fryder meg når det var riktig nok til å være mulig å forstå. Så når vi kommer frem i gata vår, møter vi naboen med deres unger. Vi "voksne" hilser, og han blir med å leker med de barna, mens jeg går videre til huset vårt i kveldssola. Senere jobber jeg med middagen og alle ungene kommer stormende inn og tramper opp trappa. Jeg smiler for meg selv. Jeg liker meg her jeg.

Og bare sånn for å friste litt mer. I kveld skal jeg pynte meg, og dra til Versailles, hvor det er fonteneshow med musikk i hagen. Der skal jeg møte potensielle nye venner, og jeg skal kose meg. På søndag skal jeg til Paris. Hva skal du denne helgen? Hahahah, i know, now thats just rude of me. 

Jeg vil jo ikke påstå at det er bare enkelt her. Jeg snakker fortsatt ikke fransk, og det gjør stort sett alt ganske komplisert. Men likevel har jeg ikke et snev av anger i meg for at jeg valgte å dra hit. Da jeg skulle bestemme meg var det ganske mye frem og tilbake. Spesielt siden jeg har hatt en litt dårlig opplevelse med sånne utenlandsgreier før. Men av en eller annen grunn bestemte jeg meg en dag, ba min søster om mail-adressen, og skrev en mail. Og dermed var det gjort. Og enda godt er det. Jeg har det ikke alltid bra - og det sier jeg selv om jeg bare har vært her en uke. Det er vanskelig og frustrerende å passe på et barn når man ikke helt forstår hverandre - frustrerende for begge parter. Og det er vanskelig å tilpasse seg en familie. Ofte sitter jeg bare å hører på dem snakke, og tenker for meg selv "i dont know what the fuck they're talking about". Men likevel, jeg hører på, og når jeg leser ting, eller bemerker forskjeller fra fransk til norsk, så merker jeg at jeg gleder meg, jeg gleder meg stort til dette året. Jeg gleder meg til å lære språket, dette vakre språket. Gleder meg til å walk around the streets of Paris, og tenke at det er hjemme. Og tenk når jeg faktisk kan uttrykke meg på et helt annet språk! Tenk når jeg kan kommunisere med alle andre her. Tenk når jeg med min språkkunnskap kan sjekke opp hver eneste kjekke franksmann med hipsterbriller og sigg i munnen. Åh, jeg gleder meg stort! 

Så derfor driter jeg i at jeg noen ganger ikke helt hva faen jeg driver med. Jeg tenker at det blir bra snart, og jeg er glad for at jeg er her. Og dessuten, når jeg er litt frustrert, kommer som regel lille monsieur og ber meg leke med han. Også drar han meg med opp, og på vei snur han seg, tar hendene mine og drar meg ned og kysser meg på kinnet, ser på meg med de store, søte brune øynene sine og ler, og drar meg videre. Og da blir egentlig alt bra igjen.