Don't you call anybody else, baby, 'cause I'm your baby still.

Jeg viste bestevennen min yndligssitatet mitt. "Jeg faila faktisk på å lese det," sa han, "etter to linjer blir alt blurry". 

Det er sånn hjernen min er, svarte jeg.

Når jeg er lei meg, setter jeg meg først for å skrive et blogginnlegg om det som plager meg. Som oftest er det for intimt og personlig og blir aldri lagt ut, bare lagret på dataen så jeg kan se tilbake på det senere, dømme meg selv på om jeg er en bra eller dårlig skribent, og om problemet mitt var forståelig eller ikke. Når det er gjort går jeg på leting etter andre folks  blogger - kanskje noen andre kan sette ord på smerten min bedre enn meg. Jeg leter og leter etter noe som kan få meg til å føle meg bedre. 
Til slutt er det bildebloggene sin tur, der finner jeg alltid noe. En eller annen mager røykende jente, røyk eller et fint sitat på en tom forlatt vegg som symboliserer - ja nettopp tomheten og forlattheten.
Når det er gjort, og jeg innser at det ikke blir bedre heller av det, tar jeg ipodden, setter meg på senga og stirrer ut av vinduet mens jeg hører på verdens mest melankolske sanger. Det hjelper ikke på tristheten, men det gjør at jeg kan smake litt mer på den, tenke over den, analysere den. 
Til slutt legger jeg meg. Intet er bedre, men jeg faller til slutt i søvn. Dagen etter tar det litt tid før tristheten dukker opp igjen, og når den gjør det forlater jeg huset så fort som mulig og lar tristheten leke litt alene. Den er så bortskjemt, tror den alltid kan få oppmerksomheten min.

Du er det vakreste jeg har sett. Du bare gjør alt annerledes. Jeg er gal, jeg vet det, men hva med deg? Hva er du? Skal vi være gale sammen?

I would call you up every saturday night, and we'd both stay out till the morning light, and we sang "here we go again". And though time goes by I will always be in a club with you in 1973.

James Blunt. 1973. Før gjorde sangen meg trist. Fordi det høres så fint ut, og fordi livet mitt ikke var sånn. Fordi i sangen høres det ut som at lykken er så enkel, at man kan være lykkelig bare ved å henge rundt å gjøre det samme hele tiden - og jeg visste at jeg ikke klarte meg med bare det. Og jeg ville ha dette, denne tiden som jeg kunne tenke tilbake på når jeg er gammel, og fortelle barnebarna mine om at "også hver uke gikk vi å gjorde det, og vi var ganske enkelt lykkelige." Men nå tror jeg jeg har det. Jeg gjør ikke særlig mye ekstraordinært med guttene i Versailles, men det er artige tider for det; selv om det eneste vi gjør er å møtes på pubben hver helg å drikke, eller henge på the tourist hele dagen å drikke kaffe.  Livet mitt er litt ensidig, men det er greit, jeg er ok med det, fordi jeg egentlig har det dritbra med å gjøre samme greie hele tiden - fordi greia er bra. Så i stad hørte jeg på 1973 av James Blunt mens jeg pleiet hangoveren, og tenkte at nå skal jeg ikke bli trist å trykke bort sangen når den kommer på, jeg skal tenke at det er mitt liv nå med mine favorittgutter i Versailles, og når jeg er gammel skal jeg fortelle barnebarna mine om disse guttene som med sin enkle simple livsgreie uten å mene det gjorde meg lykkelig. 2012.