Søndag kveld og jeg lå på senga og døde. Ingen grunn til egentlig å være trøtt, men der lå jeg og frøs og var i halvsøvne. Men ingen grad av trøtthet kunne stoppe meg fra å dra ut likevel. Søstra til en av gutta var kommet, og vi skulle til pubben - like every other fucking day - og spise og drikke. Så jeg kjempet meg opp, klarerte det med madame, gjorde meg klar og kjørte til Versailles.
Hutrende gikk jeg fra bilen, i vente om å komme inn i den varme, kjente kjære baren min, hvor jeg ble hilst velkommen med en bise fra én bartender og et "hva vil du ha? Leffe?" fra en annen. Ganske fornøyd satt jeg ved baren alene og venta på de andre. Ca va spørr han ene når han går forbi. Ja, visst faen. Ca va.

Jeg liker at han snakker fransk. Jeg liker at han har tålmodighet med min fransk. Jeg liker at han røyker. Jeg liker at han har skikkelig fine brune øyne. Jeg liker tattoveringa hans. Jeg liker at han kaller meg Sol. Jeg liker at han aldri sender smileyer, bortsett fra når de blunker.

Jeg tror dette er litt grotesk, men tanken slo meg da jeg løp over en gate på rødt lys en kveld forrige uke. Det var ingen biler i nærmeste omkrets, men tanken streifet fortsatt hjernen at hva om jeg ble påkjørt. På samme måte som hun i "One day". Som bare sykler over en gate, også BOM. Død. 

Og jeg vet at dette er grotesk, men er ikke det en mye bedre måte å dø på? Plutselig og uten forvarsel? Man kan gå fra å være verdens lykkeligste person til død. Og ja, det er trist og bare bli tatt fra verden, og ikke kunne nyte lykken, men det skjer så fort at du ikke vet det. Du merker ikke smerten og skuffelsen for at lykken er over. Du bare er lykkelig, også er du borte.