i england en gang skulle jeg til newcastle. jeg gikk langs veien til bussen, glad for endelig å ha forlatt huset, og for at jeg nå skulle ha 6 timer hvor jeg kunne glemme bekymringene litt. bak meg så jeg bussen komme, så jeg småjogga til bussholdeplassen. noen andre stod allerede der, så de forsinket bussen litt, og små-andpusten hoppa jeg inn og viste frem billetten min til den kjekke busssjåføren. han så på den, og smilte sjarmerende til meg


"i wouldnt have left you, by the way" sa han. 


dette er over ett år siden nå, og jeg husker det enda. jeg aner ikke hvordan han så ut, men han var fin, og han made my day. ved å si de ordene. jeg kom på de idag, og ble glad igjen. noen ting bare slutter ikke å være fine.

hun forteller meg masse fint, og jeg sier at det er bra, og å så søtt! så spør hun "og hvordan var dagen din?" ja hvordan var dagen min? "jeg har fortsatt PMS sier jeg" og holder fast ved at det er derfor jeg er så rar nå. det må jo være det. "men det var fint da jeg skulka siste halvtime av skolen for å gå å drikke kaffe og ta en røyk med synne." 

"jeg mista en øyevipp i stad, og la den på fingeren min for å blåse den bort og ønske meg noe. jeg satt i klarposisjon til å blåse, men kunne ikke. kom ikke på noe. deg? jeg kan ikke endre noe på de 2 månedene til jeg er hjemme. en bra sommer? det får vi uansett. og det er opp til oss, ikke øyevippen min. en eller annen dude, da? det er ingen. jeg har det greit uten. til slutt klinte jeg øyevippen i lakenet og la meg i stede."

det er så deilig å gå rett inn i livet til mennesker som har kontroll. å plutselig befinne seg i huset til en venninne der alt og alle er i harmoni. der alle har rutinene sine, de gjør det de vil gjøre, de koser seg sammen, og alt er fint. jeg ser på foreldrene, og det er så harmonisk. de har bygget et liv, de har et hus, de har penger, de har et liv de har bygget, det er deres stolthet, og de har penger og de bruker de på det som gjør dem fornøyde. de har liksom funnet sin plass i universet, og svever på sin egen lille sky i universet. de har funnet sin sky. 


jeg tenker at jeg ikke har funnet min sky. jeg aner ikke hvor jeg hører til, og hva det er meningen at jeg skal gjøre. jeg vet ikke hva som gjør at jeg er i harmoni. jeg er ikke i harmoni egentlig. kanskje det ikke er meningen at jeg skal være det - jeg tror ikke det. jeg tror til og med at jeg liker å ikke være i harmoni, fordi det er mye mer spennende å ikke være det. men noen ganger, noen ganger er det deilig å spasere inn i skyen til noen andre, se harmonien, se det som kanskje venter meg når jeg blir lei av kaos, og se at man finner sin plass. alle hører til et sted i universet, og en gang finner man kanskje den plassen, og da blir alt harmonisk. 

er det ikke dumt når man gir faen i alt? når alt er irriterende, og man driter så langt i alt, at man ikke en gang gidder å være snill. er det ikke dumt når man ikke vil smile, fordi man ikke har noen grunn til å smile? er det ikke dumt når man ler så mye tom latter, at ansiktet låser seg i denne latteren, og smilet begynner å skjelve, og du blir redd for at om noen får sekunder kommer du ikke til å kunne holde fasaden lenger, og tårene kommer til å trille? du tenker på alt som har skjedd, og alt som aldri kommer til å skje igjen, og smilet stivner, og du tenker. du tenker, og inni deg gråter du, og utenpå smiler du. hvorfor gråter du? 

hvorfor gråter du?

det var så skjørt. som om en hver bevegelse jeg gjorde kunne knuse det. jeg visste ikke hva som var verst: prøve å dytte, eller prøve å dra. alt var ødeleggende. til og med ingen aksjon i det hele tatt var ødeleggende. jeg dyttet og dro, og bare stod der, og så på alt falle fra hverandre. så på ødeleggelsen jeg ikke kunne stoppe. 

det er rart hvordan vi mennesker kan tilpasse oss egentlig. jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet. det er iskaldt. det er masse snø. egentlig helt umenneskelige tilstander. likevel: life goes on. en snømåker kjører forbi og måker bort snøen fra et fortau. her kan folk til tross for snøen da sykle til jobb igjen. snøfnuggene faller fra himmelen så tett at man tenker at himmelen er i ferd med å bryte sammen og ta livet av oss alle. men vi fortsetter bare livet som om ingenting har skjedd. 


vi står midt i snøstormen. dekket av snø alle sammen, en sigg i hånda. vi ler. tre snømenn som på død og liv skal få kreft. vi er enige om at tilstandene burde bli sett på som en naturkatastrofe. 


det som er enda merkeligere, er at det ikke bare er noen få spesielt interesserte som tilpasser seg og bestemmer seg for å bo i slike forhold. vi er en hel nasjon! millioner av mennesker som bare biter tennene sammen og godtar værforholdene. eller ikke det en gang! vi bemerker det ikke en gang. "minus femten grader idag ja. jaja. hva skal jeg spise til frokost tro?" til og med de som ikke liker det, blir værende. noe holder oss her. jeg antar det det vel blir slik etter atten år. uansett hvor teit halvparten av det virker, er det hjemme. det er ikke mye, men det er hjemme. 

en liten sigarett. en sigg. en røyk. a tab. shmøg. dreper oss. men faen eller, når man sitter i timen, og den forferdelige følelsen av håpløshet kommer skyllende over en, og når man tenker at man ikke vil være der, men vil langt langt bort, da er det digg. og kanskje det da egentlig redder oss? kanskje vi hadde dødd av den forferdelige følelsen hvis vi ikke hadde tatt den siggen. så da kanskje siggen redder oss. la oss si det sånn. ignorance is bliss, og jeg vil ikke se sannheten i øynene og innrømme at jeg er svak. jeg redder meg selv. fra håpløshet. med siggen.