Igår hadde jeg min første freak-out for når jeg skal flytte hjem igjen. Vi satt å så på tv. Nyheter, været, litt fransk gossip, og jeg innså at jeg er i et helt annet land, med helt andre vaner og kjendiser og annet vær, og jeg tenkte at jeg bare vil bli her. Tenk når jeg ikke skal bo her mer, tenk nå jeg skal forlate de nye vennene mine, tenk når jeg ikke kan dra til Versailles på baren med den kjekke bartenderen, og tenk når jeg ikke kan utforske Paris hver helg. Og det føles faktisk skikkelig rart å dra på ferie med familien - fordi det betyr at jeg drar fra det nye hjemmet mitt. Det er litt sykt, men jeg tror jeg merker nå hvor sykt hjemme jeg er her. Igår etter middagsselskapet dreiv alle med sitt, jeg loka på rommet med musikk, chat og pakking, og det var mørkt ute, og det føltes som Norge - alt var så naturlig. Så spiste vi pizza i et bomba kjøkken, også så vi på film. Jeg er hjemme her. Herregud, jeg er så hjemme.

I haven't seen you in a while, sa den kjekke bartenderen, og jeg døde inni meg fordi han huska meg likevel. Vi stod ute å røyka og ble kjent. Mange sigg, gratis drinker og sjenerte smil senere hadde vi bytta numre og avtalt en date. Hvordan noe kan gå så sykt etter planen som dette er et mysterium for meg, men det gjorde det. Nå er jeg usikker, men jeg skal være optimist og nyte den franske drømmen så lenge den varer.
France, je t'aime

Jeg så den her et sted, også tenkte jeg at det er jo på en måte sant, noen ganger vil jeg bare legge ut om alt jeg tenker til noen. Men når vi snakker om "entire life's story", hva er det jeg ville sagt? Jeg kan fortelle det jeg tenker akkurat der og da, jeg kan fortelle min mening om noe, men hvis jeg skulle gjenfortalt livet mitt, essensen av livet mitt, hva ville jeg sagt? Hva er livshistorien min? Har jeg gjort noe ekstraordinært? Jeg føler meg ikke ekstraordinær. Jeg vet ikke hva jeg ville sagt, livet mitt er vanlig. Jeg er vanlig. Jeg vil være ekstraordinær.

For å lære en fremtidsform i fransktimen igår, fikk vi oppgaven å skrive hvor vi er og hva vi gjør om ti år, 2022. Først skrev jeg det vanlige, jeg er ferdig med studie, jeg operer og lærer å bli kirurg. Så begynte jeg å tenke på om jeg har barn, og det var først da det slo meg at om ti år, så er jeg TJUENI. Shit. Også lurte jeg på om jeg tror jeg har barn da. Har jeg det? Akkurat nå, som jeg lever som en liksommamma, så er jeg IKKE ordentligmamma og ti år, thats for sure. Da jeg hadde established at jeg ikke er mor, men kanskje er gift med en kjekk engelskmann, gikk det enklere videre. Jeg bor ved havet, jeg reiser rundt i verden med den kjekke engelskmannen, osv osv osv. Så fikk jeg plutselig angst. Herregud, der satt jeg og planla hele livet mitt, og skrev ned ønskene mine for hva jeg ville at skulle skje. Hva om ikke noe av det skjer? Hva om jeg mislykkes? Jeg fikk vondt i magen, og ville bare løpe bort og gjemme meg. Drite i fremtiden, og slutte å lage planer - fordi jeg er redd. Fordi planene er så fine, og hvis det ikke skjer blir jeg lei meg. 

Jeg har tatt vare på teksten, lagt den i min boks med fine ting i. Om ti år skal jeg lese den igjen. Kanskje jeg er der jeg ville være. Kanskje ikke. Kanskje det er greit at jeg ikke er der. Kanskje jeg er lykkelig likevel.

Den uka her har faktisk vært litt slitsom. Som i, jeg har nesten fått anfall flere ganger - slitsomt med 8 personer, oppussing og hund. Men likevel får jeg hele tiden disse "jeg elsker livet mitt"-øyeblikkene. Som i dag morges. Jeg lå i senga mi, med en bitteliten hangover, og hørte på oppussingslydene. Irriterte meg over det. Men så kom jeg på at jeg hadde hatt det skikkelig fint i Versailles igår med gutta, at familien er så utrolig snill, og at jeg skal til Paris idag. Og da tenkte jeg at egentlig så har jeg alt jeg kunne bedt om. Jeg merker til og med at fransken min kommer seg, og det etter bare noen uker. Alt er tipp topp, kunne ikke vært bedre. Så heldig jeg er!